Kultur og tradisjoner i ItaliaKultur, historie og tradisjoner i Italia.
- Offisielle språk: italiensk, katalansk
- Befolkningsnavn: Italian/Italian
Kultur i Italia
Italia er velkjent for sin kunst og kultur. Her finnes en rekke kjente byggverk fra oldtiden og Romerrikets storhetstid. De viktigste og mest kjente byggverkene i Italia er; det skjeve tårn i Pisa. Colosseum, Castel Sant'Angelo, Forum Romanum og Pantheon i Roma og domkirkene i Firenze og Venezia. Italiensk mat, vin, design, litteratur, kunst, musikk (særlig opera) m. Er kjent over hele verden. Særlig er området Toscana beundret som et ferie-, arbeids- og rekreasjonssted av kulturelle personer verden over. Renessansen tok til i Italia på 13- og 1400-tallet. Diktere som Dante Alighieri, Francesco Petrarca, Torquato Tasso og Ludovico Ariosto, og forfattere som Giovanni Boccaccio, Niccolò Machiavelli og Baldassare Castiglione fikk en enorm og varig innflytelse over utviklingen av den europeiske kultur. Det fikk også italienske malere, skulptører og arkitekter, som Filippo Brunelleschi, Leonardo da Vinci, Rafael, Sandro Botticelli, Fra Angelico og Michelangelo Buonarroti. Michelangelos freskoer i taket på Det sixtinske kapell i Vatikanet står sammen med hans statue av David som de aller fremste symbolene på renessansen. Musikk Italia har lenge hatt en betydelig påvirkning på musikklivet i Europa og til dels verden. Dette gjelder særlig klassisk musikk, men også jazz og pop. Folkemusikk Italiensk folkemusikk har vært inspirert av musikk fra andre områder av Middelhavet og av Italias naboland. I hovedsak deles italiensk folkemusikk opp i fire stilarter: Middelhavsområdet (særlig den søritalienske), den sentralitalienske, den norditalienske og Sardinias folkemusikk. Middelhavsstilarten er som oftest både østlig modal og med melisma, det vil si at en stavelse synges, ofte lenge, over mange forskjellige toner. Det er også vanlig med et spent stemmebånd. Middelhavsfolkemusikk er nesten aldri flerstemt, bortsett fra i områder på Sicilia og i Basilicata som har albanskættet befolkning. Søritalienske episke sanger er gjerne lange med svært mange vers, og disse sangene er som oftest svært enkle, uten verken melisma eller stpent stemme. Norditaliensk folkemusikk er inspirert mer av europeisk musikk. Akkurat som middelhavsstilen, er den norditalienske stilen dominert av modalitet, men denne er mer høyeuropeisk, og med trekk av tonal musikk. Den har strengere forhold til rytme og strofisk inndeling enn i sør. I sterk motsetning til middelhavsstilen, er det så godt som ingen melisma, men flerstemmig musikk er vanlig og dype mansstemmer uten spent stemmebånd er vanlig. Norditaliensk folkemusikk mangler også den episke sangstilen til middelhavsstilen, men til gjengjeld har de mer tradisjonell ballade. Den sentraleuropeiske musikken er en slags blanding mellom de i utgangspunktet svært forskjellige stilartene. Som norditaliensk er den inspirert av fransk, keltisk og keltisk musikk, men den har også tatt mye fra den søritalienske stilen som har lånt fra arabisk, spansk og persisk musikk. I tillegg er den typiske italienske balladen spesielt særegen i sentral-Italia. Sardinsk folkemusikk er svært spesiell i europeisk sammenheng. De har fire- og femstemt flerstemmet sang, ofte med harde og dype toner. Musikken er preget av imitasjon av instrumenter. Det er nesten ikke solosang, med unntak av «mutu», som bruker modulasjon. Opera Opera ble skapt i Italia, og italienske komponister har drevet operaen frem i mesteparten av den klassiske musikken. Den har beveget seg fra greske syngespill til den florentinske, romerske, venetianske og til slutt napolitanske operastilen. Deretter ble den delt opp i opera seria og opera buffa. Etter et opphold da operaen ble sterkt forandret i tysktalende områder, kom den tilbake på begynnelsen av 1800-tallet til en bel canto-aktig stil med vekt på stemmen over orkesteret. Dette holdt seg til Giuseppe Verdis mer dramatiske stil og verismen til særlig Giacomo Puccini.
Historie
Siden forhistoriske tider har viktige kulturer og riker eksistert i det som i dag er Italia. De italiske stammene var til stede på halvøya ved overgangen til historisk tid, ca. Etruskerne dannet den første sivilisasjon på Den italienske halvøya i det 8. På 400-tallet f. Vokste Roma frem som et sentrum midt på halvøya, og romerne erobret stadig større deler av Italia. I de såkalte punerkrigene på 200-tallet f. Vant de over Kartago, og grunnen var dermed lagt for dannelsen av Romerriket, som kom til å dominere Vest-Europa og hele området rundt Middelhavet. Indre stridigheter førte på 300-tallet til Romerrikets fall. Det ble delt i to, en vestlig med hovedstad i Roma, og en østlig med hovedstad i Konstantinopel. På 500-tallet ble Italia-halvøyen invadert, den sørlige delen av østromere, og den nordlige av langobardene, og på 700-tallet ble de nordlige delene erobret av frankerne og tilfalt senere den tysk-romerske keiseren. Kirken ble på denne tiden en maktfaktor. Frem til 1300-tallet vokste flere byer frem, blant annet Venezia, Pisa, Amalfi, Milano, Napoli, Genova, Siena og Firenze. Italia i renessansen (1300–1560) Perioden frem til 1300-tallet var preget av økonomisk fremgang for byene og handelsmenn, mens jordbruksadel og bønder hadde det vanskeligere. Begynnelsen av 1300-tallet forandret og forverret mye seg i Europa, men til en viss grad kan man si at det motsatte skjedde i Italia – i det minste i Nord- og Mellom-Italia. En av årsakene til at Italia taklet en periode med jordbrukskrise var at krisen rammet kornproduksjon, da særlig til mat, mens i Italia var jordbrukere mer opptatt av ull, kjøtt, vin, søreuropeiske frukter, silke og husdyrpodukter. Disse holdt samme pris eller til og med økte den. Luksusvarer var det alltid etterspørsel om, og også våpen. I sør satset de mye på nettopp kornvarer, og etter at pesten reduserte både antall bønder som produserte det og antall norditalienere som kjøpte det, ble Sør-Italia noe forverret i perioden. Det begynte å bli en merkbar kløft mellom Nord- og Sør-Italia. Som resultat av en generell oppgangstid og en form for kapitalistisk tankegang, ble borgerskapet styrket. Allerede fra midten av 1200-tallet hadde det dukket opp kunstnere og diktere, og flere dukket opp: Forfattere som Francesco Petrarca, Giovanni Boccaccio og Dante Alighieri og malere som Duccio og Giotto. En annen interessant bieffekt av oppgangstiden var at de mange stridighetene medførte at det ble dannet store fyrstedømmer som kunne sikre en større…
Mer om Italia: Reiseguide · Klima · Visum · Helse
GuideAwayTravels redaksjonelle innhold. Sist oppdatert 1.5.2026
