Kultur og tradisjoner i TsjadKultur, historie og tradisjoner i Tsjad.
- Offisielle språk: arabisk, fransk
- Befolkningsnavn: Chadian/Chadian
Kultur i Tsjad
På grunn av sitt store mangfold av folk og språk har Tsjad en rik kulturarv. Den tsjadiske regjeringen har aktivt fremmet tsjadisk kultur og nasjonale tradisjoner gjennom åpningen av Tsjads nasjonale museum og Tsjadisk kultursenter. Musikk Når det gjelder musikk, så spiller tsjadere musikkinstrumenter som kinde, som er en slags bueharpe, kakaki, som er et langt horn av metall, og hu hu, et strengeinstrument som bruker flaskegresskar som høyttalere. Andre musikkinstrumenter og kombinasjoner av dem er mer knyttet til bestemte etniske grupper. Saraene foretrekker fløyter, balafoner, harper og kodjo-trommer, og kanembuene kombinerer lydene fra trommer med lyder fra fløytelignende instrumenter. Musikkgruppen Chari Jazz ble dannet i 1964 og var starten for moderne musikks inntreden i Tsjad. Senere har mer kjente grupper, som African Melody og International Challal forsøkt å kombinere det moderne med det tradisjonelle. Populære grupper som Tibesti har videreført sin kulturelle arv ved å bygge sin musikk på sai, en tradisjonell type musikk fra det sørlige Tsjad. Tsjadere har vanligvis ikke verdsatt moderne musikk, men på 1990-tallet førte imidlertid økt interesse til utvikling og produksjon av CD-er og musikkassetter med tsjadiske artister. Piratkopiering og manglende opphavsrettslig beskyttelse for artistene utgjør problemer for en videre utvikling av musikkindustrien i Tsjad. Litteratur og skriftkultur Slik som for andre land i sahel-regionen har litteraturen i Tsjad lidd under en økonomi, politikk og en åndelig tørke som har påvirket dets mest kjente forfattere. Tsjadiske forfattere har blitt tvunget til å skrive fra eksil eller som utvandret, og deres litteratur har vært dominert av tematikk rundt historie og politisk undertrykkelse. Siden 1962 har 20 forfattere skrevet et 60-talls skjønnlitterære verk. Blant de internasjonalt mest kjente forfatterne er Joseph Brahim Seïd, Baba Moustapha, Antoine Bangui og Koulsy Lamko. I 2003 publiserte Tsjads eneste litteraturkritiker, Ahmat Taboye, sin Anthologie de la littérature tchadienne for å spre kunnskap om Tsjads litteratur internasjonalt og blant ungdommer, og for å sette søkelyset på landets mangel på bokforlag og markedsføring. Film Utviklingen av tsjadisk filmindustri har lidd under borgerkrigens herjinger og av mangelen på kinoer, som det bare finnes en av i hele landet. Den første tsjadiske spillefilmen, dokudramaet Bye Bye Africa, ble produsert i 1999 av Mahamat Saleh Haroun. Hans neste film var den kritikerroste Abouna, og hans Daratt vant juryens spesialpris ved den 63. Filmfestivalen i Venezia. Issa Serge Coelo har regissert de to andre filmene fra Tsjad, Daresalam og DP75: Tartina City.
Historie
I det sjuende årtusenet f. Var de økologiske forholdene i den nordlige halvdelen av Tsjad gunstige for bosetning, og regionen opplevde en kraftig vekst i befolkningen. Noen av de viktigste arkeologiske funnstedene i Afrika finnes i Tsjad, først og fremst i Borkou-Ennedi-Tibesti-regionen. Noen av funnstedene er fra før 2000 f. Tsjad-senkningen har i over 2000 år vært et jordbruksamfunn med faste bosetninger. Området ble en møteplass for forskjellige sivilisasjoner, hvor den første av disse var den legendariske Sao, kjent gjennom kunstgjenstander og muntlige overleveringer. Sao falt for Kanem-riket, det første og mest langvarige av rikene som hadde blitt til i Tsjads sahelbelte fram til slutten av det første årtusenet f. Både Kanem og dets etterfølgende riker baserte sin makt på kontroll over de transsahariske handelsrutene som passerte gjennom området. Disse landene, som i det minste stilltiende var muslimske, søkte aldri å utøve sin makt over de sørlige områdene, med unntak av tokt etter slaver. I middelalderen var Tsjad en møteplass for muslimske handelsfolk og mange subsahariske stammer. Frankrike gikk inn i Tsjad i 1891, og utvidelsen av den franske kolonimakten førte til at Territoire Militaire des Pays et Protectorats du Tchad ble dannet i 1900. I 1920 hadde Frankrike sikret seg full kontroll over det området som ble kolonien. Det franske styret i Tsjad var kjennetegnet av en politikk som var fraværende når det kom til forening av området, og av langsom modernisering. Franskmennene så primært på Tsjad som en mindre viktig kilde til ufaglærte arbeidere og ubearbeidet bomull. Frankrike innførte storskala bomullsproduksjon i 1929. Kolonialadministrasjonen i Tsjad var kritisk underbemannet, og måtte belage seg på bruk av mindre attraktive arbeidere fra den franske statsadministrasjonen. Den franske tilstedeværelsen var minimal i den nordlige og østlige delen av kolonien, bare i sør ble det utøvd et effektivt styre, en neglisjering som rammet utdanningssystemet. Etter andre verdenskrig gav Frankrike Tsjad status som territoire d'outre mer, og dets innbyggere fikk rett til å velge representanter til Frankrikes nasjonalforsamling og en tsjadisk nasjonalforsamling. Det største politiske partiet var Parti Progressiste Tchadien (PPT), med base sør i kolonien. Tsjad oppnådde selvstendighet 11. August 1960 med PPTs leder François Tombalbaye som landets første president. To år senere forbød Tombalbaye opposisjonspartiene og dannet en ettpartistat. Tombalbayes auto…
Religion
Ifølge en folketelling fra 1993 var 54 % av tsjaderne muslimer, 20 % katolikker, 14 % protestanter, 10 % animister og 3 % ateister. Ingen av disse religiøse tradisjonene er monolittiske. Animisme inkluderer en rekke varianter av dyrking av forfedre og steder, med høyst spesifikk utøvelse. Islam utøves, til tross for ortodokse trosoppfatninger og seremonier, på en rekke ulike måter. Kristendommen ankom Tsjad med franskmennene, og som tsjadisk islam er den til dels synkretistisk og har antatt deler av førkristne trosoppfatninger. Muslimene er hovedsakelig konsentrert til det nordlige og østlige Tsjad, mens animister og kristne først og fremst holder til i det sørlige Tsjad og i Guéra. Landets grunnlov sørger for en sekulær stat og garanterer religionsfrihet. Ulike religioner eksisterer side om side i Tsjad uten problemer. Folketellingen gir en vesentlig større prosentandel katolikker enn hva den katolske kirke selv regner med (11 % i 2005). Andelen har vært stigende. Forskjellen kan tildels skyldes at folk som er tiltrukket av kristendommen oppgir seg som katolikker uten at de i kirkelig forstand regnes som det. Den katolske kirkes tyngdepunkt er sør i landet, der bispedømmene med størst befolkningsandel katolikker er Moundou (34 %) og Goré (25 %).
Språk
Landets offisielle språk er fransk og arabisk, men det snakkes over 100 språk og dialekter. På grunn av den innflytelse omreisende og fastboende arabiske handelsmenn har hatt for lokalsamfunn i Tsjad, har tsjadisk arabisk blitt et Lingua franca.
Mer om Tsjad: Reiseguide · Klima · Visum · Helse
GuideAwayTravels redaksjonelle innhold. Sist oppdatert 1.5.2026
